Untitled Document

Navn: Timon
Rase: Border collie
Født: 7. april 1997
Oppdretter:

Så begynte vi på valpekurs. Jeg gledet meg til endelig å få skikk på dette ville dyret!
Det var ikke slik det skulle gå. Timon var fullstendig vill (i mine og instruktørens øyne), og taklet dårlig når de andre trente innkalling. Hadde jeg bare skjønt det at han egentlig ikke var noe uvanlig tilfelle, en litt småstresset, overivrig border collie valp, som gjetet alt som beveget seg... Løsningen var masse rykk og napp i båndet, det hadde kun motsatt effekt. Jeg holdt ikke kurset ut, og hadde en minst like håpløs valp, hvis ikke enda verre...Og jeg hadde fått forståelse for at valpen min var helt håpløs, et kurs hjalp i allefall ikke!

Vi kom oss igjennom et år. Husker ikke så mye fra den tiden egentlig, hovedproblemet var vel egentlig at man ikke kunne gå tur langs veien uten å nærmest få senebetennelse, da han gjetet biler til den store gullmedalje!

Jeg ville etterhvert lære litt lydighet, og vi begynte på kurs i rottweilerklubben.
Vi lærte oss lydighet ja, men ikke noe som var til glede for

Navn: Timon Rase: Border collie Født: 7. april 1997 Oppdretter:
Det var en gang da jeg trodde jeg kunne MASSE om hund og fant ut at jeg ville ha en av disse utrolig lettlærte, snille og rolige border colliene! Jeg reiste til Tjodalyng og kjøpte Timon, en ganske så aktiv krabat på 11 uker... HADDE JEG BARE KUNNET LITT OM HUND!!!! Det var flere varselsignaler jeg burde tatt, bl.a. førsteinntrykket var Timon og moren som spurtet ut av hundegården og var helt ville med en fotball... Han var vokst opp i hundegården, og hadde tydeligvis aldri vært inne. Det fant jeg ut etter å ha brukt 3 mndr. på å få hunden til å frivillig gå inn gjennom døra!
Han var tydeligvis sosialisert på noen få ting, det var fotballer, barn og katter!!! Disse tingene elsket han over alt på jord, resten var skummelt... Bare det å være inne i et hus var tøft nok, og han reagerte alltid på å gå inn i nye hus han ikke var vant til med å krype inn døra. Det ble bedre, men det kunne plutselig dukke opp igjen... Fotballer kunne han ikke se uten å ta av, og mennesker, spesielt barn var han helt tussete etter...
Så begynte vi på valpekurs. Jeg gledet meg til endelig å få skikk på dette ville dyret! Det var ikke slik det skulle gå. Timon var fullstendig vill (i mine og instruktørens øyne), og taklet dårlig når de andre trente innkalling. Hadde jeg bare skjønt det at han egentlig ikke var noe uvanlig tilfelle, en litt småstresset, overivrig border collie valp, som gjetet alt som beveget seg... Løsningen var masse rykk og napp i båndet, det hadde kun motsatt effekt. Jeg holdt ikke kurset ut, og hadde en minst like håpløs valp, hvis ikke enda verre...Og jeg hadde fått forståelse for at valpen min var helt håpløs, et kurs hjalp i allefall ikke!
	Vi kom oss igjennom et år. Husker ikke så mye fra den tiden egentlig, hovedproblemet var vel egentlig at man ikke kunne gå tur langs veien uten å nærmest få senebetennelse, da han gjetet biler til den store gullmedalje! Jeg ville etterhvert lære litt lydighet, og vi begynte på kurs i rottweilerklubben. Vi lærte oss lydighet ja, men ikke noe som var til glede for
hunden. Masse nei og rykking, en veldig stresset utagerende hund, frustrasjon og fortvilelse var vel resultatet tror jeg, men vi fullførte (utrolig, men sant). Vi tenkte vi skulle ta et kurs til, men det ble bare enda verre. Innkompetente instruktører, og en ENDA verre hund... Vi sluttet og var nå fryktelig frustrert. Hunden min gjetet alt, den utagerte mot andre hunder, dro i båndet så man nesten ikke kunne gå tur, og den beit seg fast i armen min ved den minste frustrasjon...
Men gutten var jo så god ellers, en skikkelig kosegris som virkelig elsket mennesker, så jeg holdt ut. Vi gikk et sporkurs i Tønsberg hundeklubb, og her fant vi en nisje for turboen! Han elsket spor fra dag en! Det var verre for den stakkaren som dinglet i andre enden av linen, og som forsøkte å finne best mulig plassering av bena for ikke å gå på snørra ute i buskene! Det var mer enn nok belønning for han å gå sporet, det å finne noe var ikke så veldig jevt.
	Vi begynte også med agility i Tønsberg Hundeklubb, og nå fant jeg det jeg ville holde på med. Dette var utrolig gøy! Men jeg brukte lang tid på først å koordinere meg, og samtidig styre dette dyret. Det er ingen enkelt sak å starte opp med en lynrask border collie... En må virkelig løpe, og fortsatt er hunden laaaaaangt forran deg!
Jeg møtte en i klubben som akkurat hadde begynt med agility med sin border collie Jessie, og vi ble etterhvert sammen. Ikke lenge etter flyttet jeg og Timon inn. Vi reiste mye på stevner bare for å se på agility, og det lærte jeg utrolig masse av. Vi filmet og studerte de beste og lærte meg handling, men fortsatt var stresset til Timon veldig høyt.
Så en annonse i Canis en dag. Turid Rugaas skulle ha utdanne hundetrenere! Jeg hadde lenge fundert på hvordan jeg skulle få kontakt med henne, for jeg hade hørt hun var flink med hunder. Jeg hadde også kjøpt meg boken hennes "Calming signals, on talking terms with dogs", samt lest et par artikler i Canis. Endelig hadde jeg begynt å finne svar på endel ting og få hundetrening på plass! Jeg kuttet ut korrigering og kjefting, og etterhvert merket jeg at jeg ble en roligere person alt i alt... Lunta ble mye lenger. Dette ble starten på en ENDA større hundeinteresse (trodde ikke det var mulig, men...) Jeg lærte masse, og fant ut hvor mye feil jeg faktisk hadde gjort med den stakkars hunden min! Sukk...
Når det gjaldt agilityen hjalp det meg ikke så mye med motivasjonen når samboeren min begynte å konkurrere med hunden sin, og jeg enda ikke klarte "å få orden" på villdyret! Det ble endel frustrasjon og tårer på veien... I oktober 1999 meldte jeg meg på åpen hopp i Nes HK. Åpen klasse betyr at klassen er åpen for alle hunder, og hoppklasser er uten felthindrene (møne, stige og vippe). Dette var inne, på teppe... Det ble så glatt at at Timon bare travet avgårde! Og jeg som var forberedt på å løpe som bare det! Ble helt satt ut, så vi disket...
Ikke lenge etter tok samboerforholdet slutt, og vi flyttet hjem til mor... Da begynte virkelig problemene... Der bodde nemlig søsteren min med hannhunden sin Iko (som jeg senere har overtatt). Iko og Timon var erkefiender, det var VIRKLIG snakk om hat! Hvem som hadde skylden? Jo vi... Vi hadde nemlig fått beskjed om at vi måtte være strenge ledere når vi skulle ha to hannhunder i hus, og ikke engang la de knurre til hverandre... Det gjorde vi, noe som igjen førte til at de begynte å hate hverandre. De første 14. dagene bodde Timon bak i bilen min. Ikke ideelt akkurat, men hva skal man gjøre? Etterhvert flyttet han opp på rommet mitt, og det var et svare styr å skulle lufte hundene, slik at disse to ikke møttes. Dette gjorde sitt til at stresset til Timon ble superhøyt! En dag så skjedde uhellet og de møttes i gangen. Iko fikk bitt Timon i kneet og Timon ble halt. Dette førte igjen til at han måtte holdes i ro i tilsammen 2 mnd!!!! Om jeg hadde slitt før, så var det bageteller for hvordan ting utviklet seg nå... Timon som nesten ikke hadde gnagd på noe som valp, sørget for at bokhylla mi ble oppgnagd, og noen bøker ble til papirbiter...
Etter kort tid fikk jeg meg jobb og så leilighet i Våle. Under denne perioden ble også Frekja, min lapphundtispe født, og flyttet inn hos oss. Fordelen med Timon var at han ikke tillot noe gnaging eller tull, han passet på Frekja som bare det. Problemet lå i at når han ble stresset for noe, så gikk det utover Frekja i stedet... Noe som har satt sterkt preg på henne for all fremtid desverre! Den nye jobben krevde mer og mer, vi måtte jobbe overtid nesten hele tiden, og jeg orket knapt tenke på hundene når jeg
kom hjem etter 12-15 timer på jobb (hundene var som oftest med i bilen). Trenger vel ikke nevne hvordan dette preget Timon? Ikke i noen positiv retning i allefall. Jeg ble etterhvert sliten, irritabel og fullstendig overarbeidet. Pengene trengte jeg, og det var ikke enkelt å finne noen ny jobb heller. Etter et år sykmeldte jeg meg (fikk skreket meg til en uke hos legen).. Jeg slappet av, Timon sov! Det var virkelig så mye jeg hadde påvirket han med mitt eget stress! Jeg sluttet etterhvert i jobben, og fant en ny en i Oslo. Det tok litt tid før jeg fant meg et sted å bo sammen med kjæresten min, og det ble mye midlertidig husvær. Dette gjorde ikke hundeholdet noe enklere... Jeg kom til den konklusjonen at jeg ikke hadde kapasitet til Timon (hadde hatt det lenge, men det er ikke noe enkelt valg å ta). Jeg vurderte en stund avliving, men ikke om jeg klarte å dra til dyrlegen med en frisk hund! Og i Oslo kunne han i allefall ikke bo!
Så en dag får jeg en telefon fra ei i klubben! Hun hadde muligens funnet en som ville ha han! Vi gjorde et forsøk, og det fungerte! Han hadde masse tid til godgutten. min... Noe jeg virkelig slet med... Om jeg skulle ønske jeg slapp å gjøre det? Hundrevis av ganger. Om jeg savner han? JA! Hele tiden nesten... Angrer jeg? Nei! Skulle gjort det før! Jeg har ikke orket å hilse på han, selv om jeg har lyst... Tror det blir veldig sterkt. Men jeg kjenner flere som kan fortelle at alt er bare vel og bra, og det roer hjertet mitt. Jeg vet at jeg har tatt den rette avgjørelsen. Det verste er vel at etterhvert som jeg lærte hvordan jeg skulle takle Timons problemer, ble jeg mer og mer klar over at jeg ikke hadde tid og kapasitet til det. Dermed ble det en skikkelig verkebyll med dårlig samvittighet og frustrasjon... Hadde jeg fått hunden nå, så hadde ting gått så mye bedre, men man kan ikke tenke slik heller. Til gjengjeld har jeg lært utrolig mye av det! På Timons bekostning, ja desverre, men det er lærdom jeg kommer til å ta med videre... Og er det noen lærepenge å ta med seg? JA!!! VIT HVA SLAGS HUND DU SKAFFER DEG! IKKE KJØP BORDER COLLIE I DEN TRO AT DU FÅR EN PERFEKT OG LYDIG HUND! DET LIGGER SOM REGEL MYE JOBBING BAK DE GODE HUNDENE, DU FÅR INGENTING PÅ SØLVFAT... Jeg kommer alltid til å minnes og savne godgutten min Timon...