Navn: Cornelius
Rase: Finsk Lapphund
Født: 13. oktober 2002
Oppdretter: Sigrid Eira
Helse: Hjertefeil
Død: 26. desember 2005

Min kjære, kjære Cornelius.
Dette er en hund man bare møter en gang i livet. En vakrere sjel skal man lete lenge etter.

Cornelius ble født oss. Jeg skulle aldri ha han egentlig, men han ble nå værende da.
Han hadde medfødt hjertefeil, begge klaffene var defekte, og han hadde hull i hjertet som man mente hadde grodd
igjen etterhvert.

Hvor skal man begynne når det gjelder denne hunden?
For det første, så hadde han stressproblemer fra en annen verden!!
Som valp kunne han bjeffe seg bort i 5 timer i strekk, og ingenting klarte å roe han ned.
Ble mye at han ble holdt i bånd til han la seg ned, og etterhvert ble bånd inne = sove.

Han slet også med andre hunder ute, som han ikke kjente. Det hjalp lite
å trene. Når han begynte å gire seg opp, slo hjertet raskere, det ble
ubehagelig, og han ble mer stresset osv. Han fungerte veldig greit
sammen med kjente hunder.
Han var også en hund som tok i mot alt fra andre hunder. Selv om han
kunne kjefte på andre hunder på avstand, var han av typen: Så vender vi
bare det andre kinnet til.
Iko har aldri vært begeistret for andre hannhunder, er jo derfor jeg har
han! Men, når Iko ville ta han, satt Cornelius seg i et hjørne med ryggen
til, og det hele gikk fredelig over.

Og så var det TV da... Her ble det brått slutt på Animal Planet og andre
program som kunne inneholde dyr! Og da snakker vi om rotter øverst i
det ene hjørnet i 3 sekunder mot grå bakgrunn.... Rett i skjermen gikk
det. Vi kom så langt at vi kunne se følgende ting: Hester på film,
afrikanske dyr og en border collie i en reklame (Möllers Tran?).

Å trene Cornelius var ganske morsomt, NÅR han klarte å være tilstede!
Problemet var jo bare det at han koblet gjerne ut. Men når han kunne
konsentrere seg, har jeg ikke møtt noen som lærte så fort! Han hadde
antagligvis den råeste innsitten som finnes. Han ga 110% og smalt inn
med en enorm fart og presisjon. Agility lærte han på veldig kort tid. Gikk
vippa selvstendig etter 10 repetisjoner. Desverre hadde han et uhell. Han
løp bort til noen kalver, fikk strøm, og løp rett bort til meg som sto ved
vippa. Etter det assosierte han strømmen med vippa, så det var ganske
kjørt etter det...

Da jeg fikk Tiril, var han utrolig god mot henne. Han skulle gjerne ligge på fanget mitt mens jeg ammet.

Det ble slitsomt med 3 hunder og alene med et lite barn. Alle krevde mye på hver sine områder. Etterhvert økte
også stresset til Cornelius. Fler og fler ting trigget han, og han begynte å overreagere på alt mulig. Når Tiril begyndte
å gå, taklet han det dårlig hvis hun kom bakfra, og kunne snu seg og knurre. Vifta over ovnen, fugler osv. var nok til
at han tok av. Var så i tvil om hva jeg skulle gjøre, men ble overtalt til å ta det tunge valge, og 3. juledag gikk den
siste turen til dyrlegen. Har aldri tatt et vanskeligere valg, og det tok et år før jeg godtok tanken. Fortsatt kan jeg få
tårer i øynene når jeg tenker på han, men jeg vet jeg tok det rette valget. Her hjemme ble det en annen atmosfære,
de andre hndene roet seg, jeg roet meg. Det var ikke stress og mas rundt oss hele tiden. Men det er utrolig hvordan
enkelte bare kryper under huden på en!